Lurer du på om du har avvergingsplikt?
Her er fem spørsmål som kan hjelpe:
- Er det ei alvorleg, straffbar handling?
Plikta gjeld ved fare for valdtekt, drap, mishandling i nære relasjonar eller seksuelle overgrep mot barn (straffelova § 196). - Veit eller mistenker du at handlinga kjem til å skje?
Det er nok at du trur det er sannsynleg. Plikta gjeld også om du trur det kan skje igjen. - Er det mogleg å avverge handlinga?
Forsøk å hindre at det skjer. Om det allereie har skjedd, skal du hindre skade og konsekvensar. - Kan du avverge utan å utsette deg sjølv eller andre for fare?
Du har ikkje plikt dersom det set liv og helse i fare. - Kan du avverge utan å bli tiltalt eller sikta?
Du treng ikkje utsette deg sjølv eller andre for tiltale. Men merk: Dersom offeret er mindreårig og du har omsorgsansvar, må du avverge sjølv om du risikerer tiltale.
Svarar du «ja» på desse spørsmåla, har du plikt til å varsle politiet eller på annan måte hindre at handlinga skjer. Avvergingsplikta går alltid føre teiieplikta.
Kva seier lova?
Plikta er beskriven i straffelova § 196. Ho gjeld frå du får kunnskap om at handlinga vil skje, eller trur det er mest sannsynleg.
Avvergingsplikta gjeld for alle – både deg som jobbar med menneske og har tausheitsplikt, og deg som privatperson.
Korleis kan du avverge?
- Varsle politiet, barnevernet eller andre som kan hjelpe.
- Forsøk å hindre at handlinga skjer.
- Samarbeid med den det gjeld – barn, ungdom eller vaksen. Tilpass dialogen etter alder og situasjon.
Barn og vaksne har same behov for informasjon, tryggleik og kontroll over eigen situasjon.